Politiet: «uønsket» i min kjærestes begravelse

Båten holdt på å legge til kai i det strålende sommerværet. Jeg sto med bårebuketten over den ene armen, og kaffe latten i den ledige hånden, da jeg ble prikket på skulderen, og fikk beskjed om å bli med.
Jeg snudde meg, og så inn i ansiktet til en uniformert politimann. Det var 14. august 2018, og jeg var på vei til min kjærestes begravelse.

— Det er barna mine, tenkte jeg.
— Jeg skal identifisere et av dem, det har skjedd en ulykke!

Verken advokatene eller jeg har lyktes å få innsyn i saken utover dette notatet

Jeg vaklet skjelvende etter politimannen, som innledet med å spørre hvor jeg skulle. Jeg forklarte at jeg skulle i min avdøde kjærestes begravelse. Stor var min overraskelse da betjenten sa at jeg ikke kunne det, fordi jeg var uønsket.

— Hvorfor, spurte jeg, fortsatt skrekkslagen ved tanken på barna. Jeg forsøkte å forstå hva mannen sa: var det ikke barna mine, men hva var det da? Uønsket i min kjærestes begravelse? Hvorfor? Hvem – hva? På hvilket grunnlag?

Betjenten forklarte at politiet hadde fått melding om at jeg skulle ha skrevet «i sosiale medier» at jeg ville legge meg på min avdøde kjærestes kiste.

Jeg måpte.

2018-08-06_ih-publiserer-skjermdump-kbb-jesus-vil-le-walidalkubaisi-underfundigheter
Hvorfor publiserte kvinnen min tekst til MIN avdøde kjæreste uken før begravelsen?

«Uønsket» i kjærestens begravelse – hvem bestemte det?

Det gikk opp for meg at dette ikke handlet om mine barn, men at den uniformerte betjenten sto i solsteken og sa at jeg ikke kunne få gå i min kjærestes begravelse fordi jeg liksom skulle være uønsket, fordi noen han ikke kunne si hvem var skulle ha kommet med en påstand til politiet om noe han ikke selv hadde sett, men kun hørt, og som han ikke visste noe om, så han spurte meg om jeg kanskje kunne ha skrevet det i en gruppe på Facebook eller noe. Han kunne ikke si hvem som hadde bestemt at jeg var uønsket.
Det ble ikke opplyst om hjemmel for politiets beslutning.

Uønsket i min kjærestes begravelse – familien og arrangøren kjenner ikke til saken

Jeg hadde et godt forhold til både familien og arrangøren, og det var ingen andre som kunne bestemme at jeg var uønsket.
Jeg forsto ingen ting, aller minst at alt var så hemmelig, og at politiet rykket ut med en patruljebil i stedet for å ta en telefon.
Øst politidistrikt har fått krass kritikk for ressursbruk og manglende saksbehandling, også fra statsadvokaten.

– Hun sørger stadig med krav om amnesti og særbehandling mens «sorgen» herjer kroppen som verst, hånte kvinnen som har meg på hjernen, selv om hun var ilagt enda et besøksforbud som skulle ha vernet meg mot hennes stadige omtale og sjikane.

Jeg fisket frem telefonen, og viste den solvarme betjenten hva jeg faktisk hadde skrevet, da jeg for første gang – klokken tre samme morgen –  valgte å være åpen om vår relasjon. Vi holdt vår relasjon skjult på grunn av kvinnen som trosset tre besøksforbud for å fortsette sin  forfølgelse av meg.

Betjenten så på det jeg hadde skrevet, og fastslo at det ikke sto noe slikt som han skulle ha rykket ut for.
Etter en del spørsmål fra min side, ble det klart at han ikke visste noe om saken, som hadde oppstått på bakgrunn av en udokumentert melding fra kvinnen, som klagde slik til en nettavis da hun ble dømt for forfølgelsen av den andre av oss tre hun forfølger:

– Jeg opplever dommen som enda et overgrep mot meg i den 11 år lange kampen for å få fjernet en uriktig diagnose. Jeg har forsøkt å få den fjernet uten hell.
(Nettavisen, «Mor dømt for ærekrenkelser i barnevernsak«, 25.06.2019)

Irene Hov, Hilde Ottesen sjikanerer kbb. Brudd besøksforbud.

Kvinnen publiserte skjermdumper av alt jeg skrev om mitt tap, til tross for at hun var ilagt enda et besøksforbud.
Det finnes ingen reell årsak til at hun skulle engasjere seg i også denne delen av mitt liv, utover at hun har alvorlige vrangforestillinger om at jeg er en del av hennes liv, og at hun derfor har noe med å offentliggjøre alt hun får se om meg.

Nektet meg å reise, men påla meg å reise

Etter en stund kom betjentens kollega frem, han fortalte at han hadde vært og snakket med mannskapet på båten, og avtalt at båten skulle vente på meg. Samtidig hadde hans kollega sagt at jeg ville begå en straffbar handling om jeg reiste – med båten – for å delta i min kjærestes begravelse. Jeg skjønte ingen ting. Hvorfor ba de båten vente når de uten hjemmel og grunn nektet meg å dra?

Situasjonen ble enda mer absurd da båt-betjenten spurte den første betjenten om jeg hadde legitimert meg – da de avsluttet «jobben».
Jeg fikk frysninger: de visste hvem jeg var, og kom på at de for å ivareta formalitetene skulle ha min legitimasjon som det siste før de forlot stedet.  Hvordan visste de hvem jeg var? Og hvordan visste de hvor jeg var?
Sendte politiet ut flere patruljer? Eller overvåket de meg ulovlig?

Hvem hadde inngitt den falske meldingen om at jeg skulle ha skrevet noe så idiotisk som at jeg ville legge meg på min avdøde kjærestes kiste?

Jeg sto i svart, smal kjole og høye hæler, med kåpe og skulderveske som ikke tillot akrobatikk. I hånden holdt jeg en kaffekopp, og  over den andre armen hvilte en lang bårebukett. Jeg var like rolig og høflig hele tiden. Det er usannsynlig at de to betjentene trodde jeg planla å utføre gymnastiske øvelser under begravelsen.

2018-08-06_ihs-publiserer-kbb-2017-01-11_an
Kvinnen publiserte helt umotivert min henstilling fra januar 2017 om å slette sjikanebloggen, og gå videre i livet uten meg. I august 2018 toppet det seg for kvinnen, hun var ilagt enda et besøksforbud mot meg, som hun brøt i ett sett. Politiet vil ikke straffeforfølge kvinnen for de talløse bruddene, og den vedvarende forfølgelsen.

Politiet holdt bårebuketten og kaffekoppen

For at jeg skulle kunne legitimere meg, måtte jeg be den første politibetjenten om å holde kaffekopp og bårebukett. Han prøvde først å holde blomstene som en vanlig bukett, så jeg la den i armene hans for at han ikke skulle brekke stilkene.
– Du må holde den som en baby, instruerte jeg, og danderte kaffekoppen i den andre hånden hans, før jeg fant frem legitimasjon fra vesken.

Jeg kokte innvendig over trakasseringen, men måtte beherske meg for å ikke le høyt av betjenten som sto der med blomster og kaffekopp, og ikke kunne sjekke legitimasjonen min. Ingen av oss gadd å late som om vi trodde på at de sjekket hva som sto der.

De visste nok like godt som jeg at de ikke hadde lovhjemlet grunnlag for å nekte meg å reise i min kjærestes begravelse. Jeg hadde ingen tro på at de som hadde rett til å erklære meg uønsket, ville ha gjort det. Allikevel var jeg vennlig og rolig, og sa til dem at jeg skulle gjøre som de sa: reise til Oslo, og ringe politiet der for å snakke med dem om saken.

Ikke dra, men dra

Hele situasjonen var meningsløs. Enten var jeg uønsket i begravelsen til min kjæreste, og da skulle jeg vel vært sendt hjem eller innbragt siden de hadde sett seg nødt til å rykke ut med minst en patrulje for å hindre meg, eller så var det greit at jeg gikk, og da kunne saken ha vært løst med en telefonsamtale, uten unødig ressursbruk.

Uansett er det ille at norsk politi bruker så mye ressurser i forfølgelsen av meg, når det samme politidistriktet har omkring 8.000 saker på vent, mange av dem svært alvorlige.

Oslo-politiet – alt er greit når du har med blomster

I Oslo kontaktet jeg politiet, slik jeg var blitt instruert av Øst politidistrikt. De sa det samme: jeg var uønsket i begravelsen til min avdøde kjæreste, fordi jeg skulle ha skrevet noe de ikke hadde sett bevis på, nemlig at jeg ville legge meg på hans kiste. Dessuten, sa den kvinnelige betjenten, så hadde de en patruljebil oppe ved Vestre gravlund for å hindre at jeg kom i begravelsen hans.

Jeg skjønte at Øst og Oslo politidistrikt samarbeider, og at de to distriktene har grenseløst med ressurser. Det er ikke gratis å sende ut minst to patruljer i to politidistrikt. Særlig ikke på bakgrunn av udokumenterte påstander om at noen liksom vil legge seg på en kiste. Det er jo ikke en gang en politisak, om jeg så skulle ha skrevet noe så dustete. Politiet har ingen hjemmel for å rykke ut med patruljer for å nekte folk å gå i begravelser når psykisk syke mennesker får vrangforestillinger om at mennesker de er besatt av, har forhold til folk de føler seg avvist av.

Etter et kvarters ørkesløs prat med Oslo-politiet ga jeg opp, og spurte om de i hvert fall kunne bruke den utsendte patruljebilen til å frakte blomstene til kirken, så de kunne bli lagt på kisten. Politidamen virket overrasket:

– Blomster? Har du med blomster?

– Ja, svarte jeg, det er jo ganske vanlig, selv om mer organiserte mennesker enn meg klarer å sende dem til kirken på forhånd.

– Vent litt, sa damen. Jeg satt på Nationaltheatret undergrunnsstasjon og småfrøs, men ventet. Hun skulle snakke med en politiadvokat. 19 minutter før begravelsen skulle begynne, ringte hun tilbake : jeg skulle få lov til å gå i min kjærestes begravelse!
Få lov til?

For første gang i løpet av den timeslange trakasseringen, holdt jeg på å miste selvbeherskelsen, og eksplodere i sinne: hvordan kunne en blomsterbukett fjerne «uønsket» i begravelsen til kjæresten min?

Bevar roen!

Jeg behersket meg. Nitten års trakassering fra politiet har lært meg å beholde roen, uansett hvor langt over streken de går. Jeg spurte derfor høflig om hun kunne sørge for at politipatruljen som var ute for å se etter meg, kunne kjøre meg til kapellet, siden det ville være vanskelig å rekke begravelsen om jeg måtte ta trikken.

– Nei, svarte den kvinnelige betjenten, det kunne ikke politiet bruke ressurser på! Jeg la på, for akkurat da – 14 minutter før begravelsen skulle begynne – kom trikken som skulle til Volvat.

Jeg rakk begravelsen. I kirken ga jeg fra meg sitteplassen til en kar som så ut som om han trengte den bedre enn meg, og nøyde meg med ståplass bakerst. Derfra så jeg at mennesker som ikke har de beste hensikter, var tilstede i kirken, mennesker som i ettertid har utgitt seg for å ha en tett og nær relasjon til mannen vi mintes og gråt over, og som har kommet med trusler blant annet mot meg. Jeg trodde det var folk fra dette miljøet som sto bak den falske meldingen.

Avslørte seg selv

To dager senere avslørte gjerningspersonen seg. Det var kvinnen som i flere år har hatt vrangforestillinger om at jeg kjører utenfor huset hennes i biler jeg ikke lenger eier, stjeler kjærester via nettdatingsider og sitter på fanget til hennes eks-mann og tvinger ham til å begå selvmord om han ikke utleverer dokumenter om henne til meg, samtidig som hun er rasende over at jeg avviser å få informasjon om henne fra dem hun selv sender ut for å kommunisere med meg, fordi jeg ønsker meg et liv uten henne.

Kvinnen førte en form for dialog med meg via Facebook, hvor hun publiserte mine tweets om mine saker, og liksom svarte meg. Kvinnen har blokkert meg i sosiale medier, men kommuniserer allikevel med meg. Dette er politiets grunnlag for angivelig straffbare forhold jeg skal ha begått: når jeg en sjelden gang tar til motmæle og tilbakeviser noe av galskapen, begår jeg ifølge Øst politidistrikt straffbare handlinger.

Uansett er det lett å forstå hvorfor det ikke har lyktes kvinnen å bli kvitt en diagnose hun skal være blitt gitt for 11 år siden.

Irene Hov avslører at hun sto bak den falske anklagen Walid al-Kubaisis begravelse
Kvinnen avslørte her at det var hun som sto bak den ondsinnede, falske anklagen.
Irene Hov, Hilde Ottesen sjikanerer Bruun i forbindelse med pårørendes begravelse
Kvinnen var overbevist om at jeg snakket om henne. Hun var den siste jeg tenkte på at kunne stå bak den ondsinnede, falske meldingen, og så avslørte hun seg selv.

Etterspill I – ikke innsyn

Jeg nektes innsyn i saken. Advokaten min har heller ikke fått innsynet hun ba om. Saken er fortsatt hemmelig. Da jeg kontaktet Kripos om innsyn, lagde politiet en smørbrødliste med forhold fra 2017, som de ga meg en påtaleunnlatelse for. Jeg har aldri vært innkalt til avhør, og det har aldri vært oppnevnt forsvarer for meg, så dette er jo brudd på mine menneskerettigheter.

Fra Kripos fikk jeg en uspesifisert og ubegrunnet oppsummering, som viser at politiet aldri har hatt grunnlag for sine utrykninger i to politidistrikt, for å nekte meg adgang i min kjærestes begravelse.

Meldingen som utløste utrykningene, er ikke nevnt. Den ble ringt inn litt over klokken ni samme morgen. Hvorfor gis jeg ikke innsyn i det som går forut for at politipatruljen fra Øst politidistrikt kontaktet meg?
Hvilken rett har politiet til å nekte meg innsyn i det som handler om meg, og som førte til at jeg ikke deltok i minnestunden, siden jeg ikke visste hvem som sto bak?

Politiets rapport utelater sakens fakta: ingen har funnet det jeg ble anklaget for å ha skrevet.
Det var en hemmelig operasjon, som involverte to politidistrikt hvor politimestrene påstår at politireformen er ødeleggende for politiets ressurssituasjon, og vil ha mer penger.
Jeg tror vi vil få et langt bedre politi ved å se nærmere på ledelsen.

14.08.2018 10:29:04 – politiets rapport
Politiet er i kontakt med (meg) på fergekaia på Nesodden.
(Jeg) får beskjed fra politiet om ikke å oppsøke en begravelse som skal være på Vestre Gravlund. (Jeg) ringer senere til politiet og ønsker å få levere kransen. Politiet snakket med (meg) og (jeg) gis anledning til gå i begravelsen.

  • Hva er politiets hjemmel for dette?
  • Hva lød meldingen på?
  • Hvorfor utløste den utrykning i det hele tatt, attpåtil i to politidistrikt?
  • Hvorfor står det ikke i rapporten at Oslo-politiet også rykket ut med en patrulje?
  • Hvorfor er ikke meldingen som lå til grunn oppgitt i rapporten?
  • Hvem innga meldingen …?

Jeg har fått lest opp fra politiloggen på telefon, så jeg vet når melding ble inngitt, og hva som ble skrevet ned. Jeg nektes fortsatt innsyn i politiloggen, da, selv om heller ikke den avslører hvem politiet har gitt makt til å styre mitt liv, helt ned til deltakelse eller utelukkelse fra mine nærmestes begravelser.

I ettertid har jeg kontaktet arrangøren av den offentlige begravelsen med fullsatt kirke, og familien. Ingen kjenner til saken. Politiet har ingen hjemmel for å nekte noen å gå i sin kjærestes begravelse uten grunnlag.
De har heller ikke lov til å nekte deg innsyn i det som vedrører deg, med mindre det foreligger en kjennelse fra retten.

Begjæring om innsyn

I desember 2018 kontaktet jeg Kripos etter instruksjon fra politiet, for innsyn. Jeg ble nektet innsyn, uten begrunnelse utover at det muligens ville innebære fare for rikets sikkerhet.

Til dags dato er jeg ukjent med saken. Mine anmeldelser av kvinnen som insisterer på at hun sto bak, er henlagt uten etterforskning: angivelig ikke grunnlag for å etterforske, til tross for at det er bevist at hun forårsaket politiutrykning i to politidistrikt på bakgrunn av falske anklager.
Politiet beskytter seg og sine.

Hver gang politiet henlegger mine anmeldelser av kvinnen med kode «ikke grunnlag for etterforskning», er det de anmeldelsene hun senere blir dømt for. Jeg tenker jo mitt.

Anmeldelse for brudd på kontaktforbud: henlagt uten etterforskning. Kvinnen beskyttes mot straffeforfølgelse av Øst politidistrikt. Det er ingen deler av mitt liv den psykisk syke kvinnen mener hun IKKE har noe med.

6 kommentarer

  1. Til

    Kristin

    Takk for att du finnes!!! Ditt utspill gjør att jeg fatter at det ikke er bare mei men mange dette pill råttene kammeret systematiskt trakkaserer.

    Ønsker du bistand kontakt mei.

    MVH Frank Fagersand

    Likt av 1 person

    1. Tusen takk, Frank!
      Jeg forsøker å oppdatere når jeg har fått nok avstand til det, for å fremstille sakene så etterrettelig og verdig som mulig.
      Politiet forfølger meg med de mest absurde hemmelige straffesaker. Jeg har fått påtaleunnlatelse for flere av blogginnleggene, i saker hvor jeg ikke en gang er gitt anledning til å forsvare meg. Ikke er jeg blitt innkalt til avhør, og det har ikke vært oppnevnt forsvarer for meg.

      20 punkter ble jeg funnet skyldig i – i dypeste hemmelighet. Politiet misbruker besøksforbudordningen for å hindre at jeg benytter min ytringsfrihet, som nettopp er til for borgernes kritikk av myndighetene, særlig når de som her misbrukeer makt og posisjon i det som startet som en liten, personlig hevnaksjon fra en politileder som fikk berettiget kjeft.

      De kommer til å prøve å få meg satt inn, det er jeg helt sikker på. Det er dumt av dem, for jeg utsetter stadig publiseringsdato på ikke-anonymiserte innlegg, som avslører dem fullstendig. Den sikkerheten må jeg ha.

      Det er forøvrig eneste fordel ved å ha en besatt, mentalt syk person etter seg, som tror det er lurt å publisere alt. Dermed får jeg informasjon om mine egne saker, og ikke minst: politiets samarbeid med kriminelle for å «ta» en uskyldig.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..