Politiet: «uønsket» i min kjærestes begravelse – nektes innsyn

Båten holdt på å legge til kai i det strålende sommerværet. Jeg sto med bårebuketten over den ene armen, og kaffe latten i den ledige hånden, da jeg ble prikket på skulderen, og fikk beskjed om å bli med.
Jeg snudde meg, og så rett i ansiktet til en uniformert politimann. Det var 14. august 2018, og jeg var på vei til min kjærestes begravelse.

— Det er barna mine, tenkte jeg.
— Jeg skal identifisere et av dem, det har skjedd en ulykke!

Jeg vaklet skjelvende etter politimannen, som innledet med å spørre hvor jeg skulle. Jeg forklarte at jeg skulle i min avdøde kjærestes begravelse. Stor var min overraskelse da betjenten sa at jeg ikke kunne det, fordi jeg var uønsket.

— Hvorfor, spurte jeg, fortsatt skrekkslagen ved tanken på barna. Jeg forsøkte å forstå hva mannen sa: var det ikke barna mine, men hva var det da? Uønsket i min kjærestes begravelse? Hvorfor? Hvem – hva? På hvilket grunnlag?

Betjenten forklarte at politiet hadde fått melding om at jeg skulle ha skrevet «i sosiale medier» at jeg ville legge meg på min avdøde kjærestes kiste.

Jeg måpte.

2018-08-09_ih-publiserer-bruun-bilde-walidalkubaisi-fra-2017_an
En snau uke tidligere publiserte kvinnen som har hatt meg på hjernen i omkring ni år, denne skjermdumpen fra min side. Det burde kanskje ha ringt en bjelle eller to – kanskje særlig hos politiet. Om de altså er nøytrale, og ikke trakasserer meg. Hun var ilagt besøksforbud, som politiet ikke vil håndheve. Dette var enda et brudd.

«Uønsket» i kjærestens begravelse – hvem bestemte det?

Det gikk opp for meg at dette ikke handlet om mine barn, men at den uniformerte betjenten sto i solsteken og sa at jeg ikke kunne få gå i min kjærestes begravelse fordi jeg liksom skulle være uønsket, fordi noen han ikke kunne si hvem var, skulle ha kommet med en påstand til politiet om noe han ikke selv hadde sett, men kun hørt, og som han ikke visste noe om, så han spurte meg om jeg kanskje kunne ha skrevet det i en gruppe på Facebook eller noe. Han kunne ikke si hvem som hadde bestemt at jeg var uønsket.

Jeg hadde et godt forhold til både familien og arrangøren, og det var ingen andre som kunne bestemme at jeg var uønsket. Jeg forsto ingen ting, aller minst at alt var så hemmelig, og at politiet rykket ut med en patruljebil i stedet for å ta en telefon. Øst politidistrikt har fått krass kritikk for ressursbruk og manglende saksbehandling, også fra statsadvokaten.

Irene Hov, Hilde Ottesen sjikanerer kbb. Brudd besøksforbud.
– Hun sørger stadig med krav om amnesti og særbehandling mens «sorgen» herjer kroppen som verst, hånte kvinnen, selv om hun var ilagt enda et besøksforbud som skulle ha vernet meg mot hennes stadige omtale og sjikane.

Jeg fisket frem telefonen, og viste den solvarme betjenten hva jeg faktisk hadde skrevet, da jeg for første gang – klokken tre samme morgen –  valgte å være åpen om vår relasjon. Vi holdt vår relasjon skjult på grunn av kvinnen som trosset tre besøksforbud for å fortsette sin  forfølgelse av meg.

Betjenten så på det jeg hadde skrevet, og fastslo at det ikke sto noe slikt som han skulle ha rykket ut for.
Etter en del spørsmål fra min side, ble det klart at han ikke visste noe om saken, som hadde oppstått på bakgrunn av en udokumentert melding fra kvinnen, som klagde slik til en nettavis:

– Jeg opplever dommen som enda et overgrep mot meg i den 11 år lange kampen for å få fjernet en uriktig diagnose. Jeg har forsøkt å få den fjernet uten hell.

2018-08-06_ih-publiserer-skjermdump-kbb-jesus-vil-le-walidalkubaisi-underfundigheter
Kvinnen publiserte skjermdumper av alt jeg skrev om mitt tap, til tross for at hun var ilagt enda et besøksforbud. Det finnes ingen reell årsak til at hun skulle engasjere seg i også denne delen av mitt liv, utover at hun har alvorlige vrangforestillinger om at jeg er en del av hennes liv, og at hun derfor har noe med å offentliggjøre alt hun får se om meg. Hun er ikke straffeforfulgt for ett eneste av de talløse bruddene på besøksforbudene.

Holdt igjen båten, nektet meg å reise og sa jeg skulle reise

Etter en stund kom betjentens kollega frem, han fortalte at han hadde vært og snakket med mannskapet på båten, og avtalt at båten skulle vente på meg. Samtidig hadde hans kollega sagt at jeg ville begå en straffbar handling om jeg reiste – med båten – for å delta i min kjærestes begravelse.

Situasjonen ble enda mer absurd da båt-betjenten spurte den første betjenten om jeg hadde legitimert meg – da de avsluttet «jobben».
Jeg fikk frysninger: de visste hvem jeg var, og kom på at de for å ivareta formalitetene, skulle ha min legitimasjon som det siste før de forlot stedet.  Hvordan visste de hvem jeg var? Og hvordan visste de hvor jeg var?
Sendte politiet ut flere patruljer? Eller overvåket de meg ulovlig?

Hvem hadde inngitt den falske meldingen om at jeg skulle ha skrevet noe så idiotisk som at jeg ville legge meg på min avdøde kjærestes kiste?

Jeg sto i svart, smal kjole og høye hæler, med kåpe og skulderveske som ikke tillot akrobatikk. I hånden holdt jeg en kaffekopp, og  over den andre armen hvilte en lang bårebukett. Jeg var like rolig og høflig hele tiden. Det er usannsynlig at de to betjentene trodde jeg planla å utføre gymnastiske øvelser under begravelsen.
«Rapporten» de avga er gjengitt nedenfor.

2018-08-06_ihs-publiserer-kbb-2017-01-11_an
Kvinnen publiserte helt umotivert min henstilling fra januar 2017 om å slette sjikanebloggen, og gå videre i livet uten meg. I august 2018 toppet det seg for kvinnen, hun var ilagt enda et besøksforbud mot meg, som hun brøt i ett sett. Politiet vil ikke straffeforfølge kvinnen for de talløse bruddene og den vedvarende forfølgelsen.

Politiet holdt bårebuketten og kaffekoppen

For at jeg skulle kunne legitimere meg, måtte jeg be den første politibetjenten om å holde kaffekopp og bårebukett. Han prøvde først å holde blomstene som en vanlig bukett, så jeg la den i armene hans for at han ikke skulle brekke stilkene.
– Du må holde den som en baby, instruerte jeg, og danderte kaffekoppen i den andre hånden hans, før jeg fant frem legitimasjon fra vesken.

Jeg kokte innvendig over trakasseringen, men måtte beherske meg for å ikke le høyt av betjenten som sto der med blomster og kaffekopp, og ikke kunne sjekke legitimasjonen min. Ingen av oss gadd å late som om vi trodde på at de sjekket hva som sto der.

De visste nok like godt som jeg at de ikke hadde noe lovhjemlet grunnlag for å nekte meg å reise i min kjærestes begravelse. Jeg hadde ingen tro på at de som hadde rett til å erklære meg uønsket, ville ha gjort det. Allikevel var jeg vennlig og rolig, og sa til dem at jeg skulle gjøre som de sa: reise til Oslo, og ringe politiet der for å snakke med dem om saken.

Ikke dra, men dra

Hele situasjonen var meningsløs. Enten var jeg uønsket i begravelsen til min kjæreste, og da skulle jeg vel vært sendt hjem eller innbragt siden de hadde sett seg nødt til å rykke ut med minst en patrulje for å hindre meg, eller så var det greit at jeg gikk, og da kunne saken ha vært løst med en telefonsamtale, uten unødig ressursbruk.

Uansett er det ille at norsk politi bruker så mye ressurser i forfølgelsen av meg, når det samme politidistriktet har omkring 8.000 saker på vent, mange av dem svært alvorlige.

Det er derfor svært alvorlig at jeg nektes innsyn i saken jeg definitivt burde være gitt innsyn i. Alt tyder på at jeg nektes dette fordi politiet ønsker å dekke over egne om ikke direkte straffbare, så i hvert fall kritikkverdige handlinger. Det er på tide at overordnet instans nå griper inn. Jeg har levd i dette marerittet i 19 år, og jeg tror det er statsadvokatens pålegg fra 2001 som er drivkraften.

Oslo-politiet – alt er greit når du har med blomster

I Oslo kontaktet jeg politiet, slik jeg var blitt instruert av Øst politidistrikt. De sa det samme: jeg var uønsket i begravelsen til min avdøde kjæreste, fordi jeg skulle ha skrevet noe de ikke hadde sett bevis på, nemlig at jeg ville legge meg på hans kiste. Dessuten, sa den kvinnelige betjenten, så hadde de en patruljebil oppe ved Vestre gravlund for å hindre at jeg kom i begravelsen hans.

Jeg skjønte at Øst og Oslo politidistrikt samarbeider, og at de to distriktene har grenseløst med ressurser. Det er ikke gratis å sende ut minst to patruljer i to politidistrikt. Særlig ikke på bakgrunn av udokumenterte påstander om at noen liksom vil legge seg på en kiste. Det er jo ikke en gang en politisak, om jeg så skulle ha skrevet noe så dustete.

Etter et kvarters ørkesløs prat med Oslo-politiet, ga jeg opp, og spurte om de i hvert fall kunne bruke den patruljebilen til å kjøre blomstene til kirken, så de kunne bli lagt på kisten. Politidamen virket overrasket:

– Blomster? Har du med blomster?

– Ja, svarte jeg, det er jo ganske vanlig, selv om mer organiserte mennesker enn meg klarer å sende dem til kirken på forhånd.

– Vent litt, sa damen. Jeg satt på Nationaltheatret stasjon og småfrøs, men ventet. Hun skulle snakke med en politiadvokat. Hun ringte meg tilbake 19 minutter før begravelsen skulle begynne: jeg skulle få lov til å gå i min kjærestes begravelse, sa hun. Få lov til?

For første gang i løpet av den timeslange trakasseringen, holdt jeg på å miste selvbeherskelsen, og eksplodere i sinne: hvordan kunne en blomsterbukett fjerne «uønsket» i begravelsen til kjæresten min?

Jeg behersket meg. 19 års trakassering fra politiet har lært meg å beholde roen, uansett hvor langt over streken de går. Jeg spurte derfor høflig om hun kunne sørge for at politipatruljen som var ute for å se etter meg, kunne kjøre meg til kapellet, siden jeg ikke trodde jeg ville rekke begravelsen om jeg måtte ta trikken.

– Nei, svarte den kvinnelige betjenten, det kunne ikke politiet bruke ressurser på! Jeg la på, for akkurat da – 14 minutter før begravelsen skulle begynne – kom trikken som skulle til Volvat.

Gjerningspersonen avslørte seg

Jeg rakk begravelsen. I kirken ga jeg fra meg sitteplassen til en kar som så ut som om han trengte den bedre enn meg, og nøyde meg med ståplass bakerst. Derfra så jeg at mennesker som ikke har de beste hensikter, var tilstede i kirken, mennesker som i ettertid har utgitt seg for å ha en tett og nær relasjon til mannen vi mintes og gråt over, og som har kommet med trusler blant annet mot meg. Jeg trodde det var folk fra dette miljøet som sto bak den falske meldingen.

To dager senere avslørte gjerningspersonen seg. Hun førte en form for dialog med meg via Facebook, hvor hun publiserte mine tweets om mine saker, og svarte meg. Kvinnen har blokkert meg i sosiale medier, men kommuniserer allikevel med meg, som her.
Man kan forstå hvorfor det ikke har lyktes kvinnen å bli kvitt en diagnose hun skal være blitt gitt for 11 år siden.

Irene Hov avslører at hun sto bak den falske anklagen Walid al-Kubaisis begravelse
Kvinnen avslørte her at det var hun som sto bak den ondsinnede, falske anklagen. Hun var på dette tidspunkt igjen ilagt besøksforbud mot meg, som hun brøt daglig – som vist her. Øst politidistrikt har ikke straffeforfulgt kvinnen for et eneste av de talløse bruddene.
Irene Hov, Hilde Ottesen sjikanerer Bruun i forbindelse med pårørendes begravelse
Kvinnen er overbevist om at jeg snakker om henne. Hun var den siste jeg tenkte på at kunne stå bak den ondsinnede, falske meldingen. Så avslørte hun seg.

Etterspill I – ikke innsyn

Jeg nektes innsyn i saken. Advokaten min fikk heller ikke innsynet hun ba om.
Fra politiet har jeg kun fått dette som ikke er hjemlet, og meldingen som utløste det er ikke nevnt. Den ble ringt inn litt over klokken ni samme morgen. Hvorfor gis jeg ikke innsyn i det som går forut for at politipatruljen fra Øst politidistrikt kontaktet meg?
Hvilken rett har politiet til å nekte meg innsyn i det som handler om meg?

Politiets rapport utelater sakens fakta: ingen har funnet det jeg ble anklaget for å ha skrevet. Det var en hemmelig operasjon, som involverte TO politidistrikt mens distriktenes politimestre påstår at politireformen er ødeleggende for politiets ressurssituasjon, og vil ha mer penger. Jeg tror vi vil få et langt bedre politi ved å se nærmere på ledelsen.

14.08.2018 10:29:04 – politiets rapport
Politiet er i kontakt med (meg) på fergekaia på Nesodden.
(Jeg) får beskjed fra politiet om ikke å oppsøke en begravelse som skal være på Vestre Gravlund. (Jeg) ringer senere til politiet og ønsker å få levere kransen. Politiet snakket med (meg) og (jeg) gis anledning til gå i begravelsen.

  • Hva er politiets hjemmel for dette?
  • Hva lød meldingen på?
  • Hvorfor utløste den utrykning i det hele tatt, attpåtil i to politidistrikt?
  • Hvorfor står det ikke i rapporten at Oslo-politiet også rykket ut med en patrulje?
  • Hvorfor er ikke meldingen som lå til grunn oppgitt i rapporten?
  • Hvem innga meldingen …?

Etterspill II – hvem vet hva?

Jeg har fått lest opp fra politiloggen på telefon, så jeg vet når og hva som ble skrevet ned. Jeg nektes fortsatt innsyn i politiloggen, da, selv om heller ikke den avslører hvem politiet har gitt makt til å styre mitt liv, helt ned til deltakelse eller utelukkelse fra mine nærmestes begravelser.

I ettertid har jeg kontaktet arrangøren av den offentlige begravelsen med fullsatt kirke, og familien. Ingen kjenner til saken, symptomatisk nok.

Etterspill III

Kvinnen som forfølger meg i den tro at jeg er «en besettende demon» som «skriver besettende», og at jeg er en slags agent – også kalt «domstoltroll» for advokat Jon Wessel-Aas, barnevernet og en rekke andre i en stor konspirasjon mot henne, avslørte to dager senere at hun sto bak.

Kvinnen har flere enn meg på sin «radar». Blant annet en psykolog som skrev en – ifølge kvinnens egne publikasjoner av blant annet samværsdom – grundig rapport om henne for barnevernet. Nettavisen omtalte saken, hvor hun ble idømt 45.000 kroner i oppreisning, samt saksomkostninger på 462.220 kroner til psykologen.

Jeg saksøkte kvinnen for ærekrenkelsene og forfølgelsen i 2014, og ble dessverre ikke tatt alvorlig. Dommeren valgte å legge fakta til side, med henvisning til den omfattende dokumentasjonen, og lagde dessverre en grøt av alt med påstand om at «det synes som om». Jeg fikk avslag på anke av fakta, da norsk rettsvesen åpenbart mener at «det synes som om» med klare feilslutninger trumfer dokumentasjon.

Irene Hov har tre psykopater etter seg
Jeg er navngitt i full offentlighet som den ene av de tre angivelige psykopatene kvinnen mener seg forfulgt av. Ingen av oss forfølger kvinnen, derfor har to av oss valgt å saksøke henne for forfølgelsen og ærekrenkelsene, siden politiet ikke virker. Hun samarbeidet med den svenske forskeren, og overraskelsen var stor da også denne damen omtalte meg i retten. Jeg har ikke noe i hennes liv å gjøre heller.

Man skulle jo ikke tro kvinnen som stadig saksøkes, anmeldes og omtales for sin – uvanlige – atferd, var så troverdig for politiet at de kan foreta omfattende utrykninger og saksbehandling utelukkende på hennes påstander.

2014-06-30_kbb-anmelder-ih_som-motsier-seg-selv-vedr-stalking
Faksimile fra en av de første anmeldelsene av kvinnen. Da hun mottok stevning i søksmålet, snudde hun også den saken på hodet: nå var det henne som var blitt gjenstand for det fra meg, som hun var blitt saksøkt for å gjøre mot meg. Hun er kjent for å snu alt på hodet når hun blir konfrontert.

I fjor ble kvinnen dømt slik for sin forfølgelse av meg i Follo tingrett. Det burde ha fått politiet fra å sette inn så store ressurser på tvers av to politidistrikter:

«I perioden fra torsdag 21. januar 2016 og frem til onsdag 4.januar 2017 publiserte (kvinnen) gjentatte innlegg omhandlende (meg) på Twitter og Facebook og egen blogg, samt kommenterte på andres kommentarer, hvoretter hun blant annet omtaler henne som utilregnelig, stalker, samt retter noen av innleggene sine til (min) daværende arbeidsgiver Posten Norge AS.

Hun truet med å publisere og/eller publiserte utleggsforretninger, rettsavgjørelser andre private opplysninger.»

Denne aktiviteten har også fortsatt. Her er ett eksempel:

Irene Hov, Rune Fardal, Monicha Nyhuus Aas om publisering rettsavgjørelser mens hov har besøksforbud
Kvinnen publiserte rettsavgjørelsene hun hadde klart å samle inn, på nytt og på nytt, til tross for dom. På denne tiden var hun ilagt besøksforbud, som hun dermed brøt. Politiet registrerer  eller behandler ikke anmeldelsene av henne.

 

 

«Aktor la ned påstand om at (kvinnen) dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 266 til en bot stor kr 12000 subsidiært 15 dagers fengsel samt at hun idømmes kontaktforbud i forhold til (meg) i en periode på 3 år regnet fra rettskraftig dom.»

«Retten finner det også klart at (kvinnen) har overtrådt straffeloven § 266 gjennom det omfang og intensitet hun har utvist i sin omtale og publisering knyttet til (meg). (Kvinnens) publiseringer fremstår som regelmessige og systematiske, og tidvis som helt selvstendige «angrep» på (meg) uten forutgående handling fra (…) sin side.

Retten peker på at det i bloggen til (kvinnen) finnes en rekke innlegg som «Hva politiet kan hjelpe deg med?!», «Om å identifisere en stalker samt om flere rettssaker.

I bloggen angis (jeg) å samarbeide med en sakkyndig i barnesak mot (kvinnen).

Hun er nå dømt til å betale erstatning og oppreisning for noen av disse påstandene om det angivelige samarbeidet.

Det er beskrevet at straffesaker mot (meg) er henlagt på grunn av tvil om (min) tilregnelighet, videre er det fremlagt straffesaksdokumenter knyttet til anmeldelser og klager fra (meg). Det beskrives videre at (jeg) har forfulgt (kvinnen), samt innlegg knyttet rettsaken mellom (meg) og (kvinnen) herunder publisering av dom, sakskostnader og utleggsforretninger.

2018-07-04_ih-oppfordrer-blokkering-kbb-brudd-besoksforbud.png

Irene Hov bryter besøksforbud
Kvinnen fortsatte å dele dokumenter, omtaler og anklager som hun var blitt dømt for, også etter at hun ble ilagt stadig nye besøksforbud. Politiet nekter å straffeforfølge kvinnen for den vedvarende forfølgelsen, og de gjentatte bruddene på besøksforbud.

Retten viser til at (kvinnen) har over 4000 følgere på bloggen, og at bloggen er «ratet» slik at et google søk på (meg) vil gi et høyt treff på sjikanebloggen, og som gjør at alle som søker på hennes navn lett vil få tilgang på kommentarene til (kvinnen).

Retten viser videre til at (kvinnen) ved gjentatte anledninger har kommentert i debatter eller på twitter der hun har linket til nettstedet «(sjikanebloggen)».

Blant annet 18. mars 2016 der hun som en kommentar til et innlegg (jeg) har på Twitter skriver «Men han har ikke lest din avskyelige netthets mot andre?!», slik at andre som følger (meg) ledes til sjikanen angitt i bloggen.

2015-03-18_ih-oppsoker-kbb-tweet-jf-dom
Kvinnen oppsøkte min tweet ni måneder senere, jf. dom. Hun påstår allikevel hardnakket at hun «forsvarer» seg. Intet at det hun oppsøker og angriper meg for, har noe med henne å gjøre. Se også min egen omtale av mitt parforhold, som kvinnen ser ut til å bli ekstremt provosert av.

Retten bemerker for øvrig at denne tweeten er en kommenter på et innlegg fra 06. september 2015 slik at det utvilsomt ikke fremstår som noen retorsjon. Det er også i tweets fra (kvinnen) lenket til «(sjikanebloggen)».

Det legges også vekt på at (kvinnen) fra mai 2016 og retter flere henvendelser til (min) arbeidsgiver posten ved å tagge @postennorge i innlegg rettet mot (meg) der linken til «(sjikanebloggen)» er tatt inn, og at hun foretar direkte henvendelser til @postennorge om (meg).

Det publiseres også innlegg rettet til arbeidsgiver gjennom Facebook. Videre viser retten til innlegg av (kvinnen) på Facebook der hun oppgir (mitt) navn, adresse, salgsannonsen på boligen og arbeidsforhold, samt at hun omtaler (meg) som utilregnelig med link til publisering av henleggelsesbeslutningene.

 

Forsvarer har anført at (kvinnens) ytringer er vernet av ytringsfriheten i Grunnloven§ 100 og EMK art 10. Etter rettens oppfatning er ikke vernet av ytringsfriheten til hinder for domfellelse i dette tilfellet. (kvinnen) har drevet med unødvendig og urimelig sjikane, og hun synes å ha vært drevet av et personlig forfølgelsesmotiv.

Slik denne saken ligger an, er (kvinnen) ikke vernet av ytringsfriheten. Bloggen «sjikanebloggen» er for øvrig åpen og tilgjengelige for alle på nettet samt indeksert slik at Google – søk på (mitt) navn gi treff på bloggen.

Retten viser også til at det er den samlede helthetsvurderingen som er avgjørende herunder (kvinnens) innlegg på twitter, Facebook, diskusjonsforum og grupper linker til «sjikanebloggen».

(Kvinnen) har forklart at hun har behov for å meddele sitt nettverk om (meg) og at hun har tatt til motmæle mot de publiseringer som (jeg) har kommet med.

Retten kan ikke se at det er grunnlag for å anvende en retorsjons-tilnærming i denne saken og viser blant annet til at (kvinnen) tidligere har tatt til orde for å sende en torpedo mot (meg), at hun var den som hevdet det ikke var inngått noen avtale mellom partene om å fjerne innlegg i 2015, og videre til at flere innlegg ikke kommer etter umiddelbart forutgående innlegg fra (meg).»

«(kvinnen) er også tidligere ustraffet og domfelles for et tilfelle av personforfølgelse. Det er de samme allmennpreventive hensynene som gjør seg gjeldende ved straffeutmålingen for (kvinnen) som er gjengitt over.

Også individualpreventive hensyn gjør seg gjeldende med betydelig styrke, og retten viser særlig til at (kvinnen) gjenåpnet sin blogg i oktober 2017.

Retten peker i skjerpende retning på at (kvinnen) i tillegg til å publisere innleggene på sosiale medier også har fremsatt det som kan oppfattes som trusler om bruk av torpedo, publisert (min) adresse og også tatt kontakt med (min) arbeidsgiver.

Anmeldelse Irene Hov torpedotrusler mot Bruun
Faksimile advokatens anmeldelse av kvinnen for trusler på mine vegne. Henlagt av politiet: de hadde ikke «kapasitet» til å behandle de alvorlige truslene. Hun ble dømt for dem i 2018.

«Basert omfanget av krenkelsene som er fremsatt av (kvinnen), og at hun gjenåpnet bloggen i oktober 2017 mener retten det er grunn til å tro at (kvinnen) vil begå en nye straffbare handlinger overfor (meg).»

 

Det er grunn til å gå Øst politidistrikt med ledelse særlig etter i sømmene. Også samarbeidet med Oslo politidistrikt. Jeg stemmer også for at mine nå 19 årige oppfordringer om oppnevnelse av nøytralt settepolitidistrikt for faktisk gjennomgang av de mange sakene som dukket opp mot meg fra og med politiinspektør Jens Elsebutangens tiltredelse, etterkommes.

Jeg er neppe skyldig i verken tyveri av kjæreste via nettdatingside, kjøring av bilen jeg solgte tre måneder tidligere fordi den ikke gikk, like lite som jeg tror på at samme Elsebutangen henger over kvinnens hus nattestid i politihelikopter som hevn for at hun anmeldte ham og noen av hans lojale støttespillere til Spesialenheten.
Og å anklage meg som har jobbet som it-ekspert i over 20 år for å ha laget tidenes dummeste sexannonser i kvinnens navn, er virkelig et lavmål. Mer om det i senere blogginnlegg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..