Jens Elsebutangen kom inn i det som den gang het Follo politidistrikt omkring årtusenskiftet. Om han var eller ble venn av lensmann Kai Jøran Snipstad i Nesodden, vet jeg ikke. Jeg opplevde å ha vært regelrett forfulgt av politiinspektør Elsebutangen siden statsadvokaten i 2001 eksploderte, og ga ham det glatte lag med doble utropstegn. Inntil 2024 så jeg bare ham, og trodde han var den som sto bak alt jeg er blitt utsatt for.
I 2024 mottok jeg oversikt over hans ansettelse i politidistriktet. Jeg vil forsøke å belyse mønsteret som oppsto etter at han fratrådte som leder for Felles påtale våren 2018. Det har kommet frem at de politijuristene som står bak mine problemer, har spesielt gode forhold til Marianne Børseth Steensby. Når politijurister i hennes nettverk behandler mine saker, ilegges jeg besøksforbud i hytt og pine, alltid uten å få forklare meg, og alltid uten innsyn.
Jeg noterer meg at politidistriktet fortsatt er i kaos etter Elsebutangens fratreden.
Det er kanskje noe i min antakelse, fordi jeg aldri tidligere har hatt trøbbel med politiet, og inntil 19.03.2018 var jeg uten en plett i noe register.
I 2011 ble jeg funnet skyldig i blant annet tyveri av en kjæreste som nektet for at han var kvinnens kjæreste. Kontakten oppsto via det kvinnen kalte en «død» profil på en nettdatingside. Denne profilen skulle ikke ha vært «dødere» enn at jeg – ifølge kvinnen – klarte å gjenopplive den utelukkende ved å omskrive min egen profil for å passe mannens «100%».
Ifølge kvinnen behandlet politiinspektør Jens Elsebutangen anmeldelsene personlig, og fant meg skyldig. Jeg ble ikke innkalt til avhør, og fikk ikke vite at jeg var anmeldt, før jeg mottok henleggelsesmeldingene: jeg var skyldig i noe, ukjent mot hvem og for hva, og det var henlagt uten etterforskning fordi det skulle ha vært tvil om min tilregnelighet.
Ifølge kvinnens sjikaneblogg skal politiinspektør Jens Elsebutangen ha gjennomført et telefonmøte med kvinnen, og hentet daværende administrasjonssjef i Follo politidistrikt (ifølge kvinnen), den tidligere lensmannen i Nesodden, Kai Jørand Snipstad, samt nestleder for retts- og påtaleenheten, Marianne Børseth-Hansen. Ifølge kvinnen brøt Børseth Steensby, som hun heter i dag, taushetsplikten overfor meg, og fremsatte grovt usanne påstander om meg.
Kanskje kvinnen ikke snakket sannferdig, men jeg er blitt mest straffeforfulgt for å lenke til, og dokumentere kvinnens avsløring av Børseth Steensby. Siden jeg aldri har hatt en personlig relasjon til Børseth Steensby, har jeg vært henvist til å spekulere over årsak til hennes lite profesjonelle opptreden, med brudd på taushetsplikt.
Mulig årsak til konflikten
Jeg har kommet til at konflikten med Øst politidistrikt, tidligere Follo politidistrikt, kan henge sammen med en sak med Nesodden overformynderi fra 1998 til 2005, hvor jusprofessor Erik Røsæg som overformynder besluttet at min velstående far skulle få spekulere i verdipapirer på min regning, og i to av mine barns navn.
Min far tømte kontiene på et tidspunkt, og etter det sluttet overformynderiets kommunikasjon med ham, før den eldste ble myndig. Overformynder Røsæg truet meg med lensmann og barnevern, om jeg ikke sluttet å klage på det ulovlige vedtaket, og å kreve innsyn i saken som i høyeste grad angikk min økonomi.
Jeg fikk innsyn 15 år etter at sakene var avsluttet. Fortsatt har ikke Nesodden kommune klart å «finne» regnskapene, som overformynder Røsæg visste bedre enn noen at de var pliktige til å føre. Overformynderiet har ikke adgang til å tillate verdipapirhandel i andres navn, og på andres vergers regning. Innsynet viste at det var «gjenglemt» omkring 100.000 kroner på en konto, muligens eldstemanns, og som ble «oppdaget» da mellomste ble myndig.
Dette er alt jeg vet om at kan være bakgrunn for min ellers helt uforståelige konflikt med kretsen til Børseth Steensby, og henne selv.
Jeg siterer fra kvinnens sjikaneblogg om meg, da jeg tror den kan belyse mine plutselige problemer med politiet etter at Jens Elsebutangen tiltrådte som leder for politijuristene i daværende Follo politidistrikt:
«Hva kan politiet hjelpe deg med?», 18.07.2016,«På Follo politikammer spurte jeg etter han som Bruun kalte sin «hovedfiende». Retts og påtaleleder Jens Elsebutangen. Jeg tenkte at, om det er noen som vet hva hun er i stand til, så må det være han. Og det stemte. Elsebutangen hadde ikke hørt lenge på hva jeg hadde å fortelle før han ba meg vente litt. Han skulle sette over telefonen og hente noen flere.
Han satte telefonen på høytaler og fortalte meg at han hadde med seg to til som kjente godt til Bruun. Politiadvokat Marianne Børseth Hansen og administrasjonssjef Kai Snipstad.
De ba meg fortelle hva Bruun hadde utsatt meg for. Jeg begynte å fortelle. Alle tre lyttet og ga tilbakemelding i små porsjoner som uttrykte sjokk og vantro. De var ikke et sekund i tvil om det jeg fortalte.Spesielt hvordan hun hadde utnyttet bruk av flere dokumenter med sensitive personopplysninger om meg, og spredd disse til mange. De kjente til hva Bruun var istand til.
Børseth Hansen fortalte at de hadde hatt flere lignende saker hvor Bruun hadde forfulgt og trakassert andre. At nå var det nok. Nå skulle de «stoppe henne». Jeg fikk inntrykk av at jeg var den siste av en lang rekke personer.
https://archive.is/zJwQg#selection-449.0-517.574
Likhet for loven?
Jeg siterer fra dommen mot meg i 2021, hvor Øst politidistrikt og Børseth Steensbys metoder avsløres. Tingretten bekreftet at jeg står uten rettssikkerhet:
«Før retten går inn på de konkrete tiltalepostene, finner retten grunn til å bemerke at saken bærer preg av manglende etterforskning fra politiets side. Saken er alene basert på anmeldelse inngitt av Soerensen, som i sin helhet er inntatt som bevisoppgave.
Politiet har ikke selv sjekket de aktuelle innleggene på twitter o.l. og det er kun Soerensen sitt utvalg av innlegg/tweets som er tatt med. Dette medfører at retten ikke har innsyn i trådene innleggene er en del av, samt at bevisene er satt sammen av Soerensen, med hennes tolkninger og kommentarer.
Den manglende objektive fremstillingen av saken preger da også iretteføringen av saken. Retten finner dette svært beklagelig. Oppsummert er det vanskelig å vite hva som opprinnelig var på vedkommende nettside og hva som er føyd til i etterkant, samt konteksten ytringene har kommet i. Dette har betydning for rettens bevisvurdering.
Det legges til at Irene Soerensen ble ilagt et forelegg 11.04.2019 pålydende kr 15 000, for overtredelse av straffeloven § 266 for i perioden 11.06.2018 til 18.08.2018 ha publisert innlegg vedrørende Bruun, samt to brudd på besøksforbud overfor Bruun.
Det ble deretter utferdiget et nytt forelegg pålydende kr 15 000 som trådte istedenfor det første 28.05.2019.
Ytterligere ble det utferdiget et nytt forelegg 16.03.2021 som trådte istedenfor det foregående, samt at det var tilkommet et nytt brudd på besøksforbudet i perioden 02.06.2020 til 14.07.2020.
Soerensen ble da ilagt et forelegg på kr 12 000, subsidiært 24 dager i fengsel. Forelegget er etter det opplyste ikke vedtatt på det nåværende tidspunkt. Ingen av foreleggene er brakt inn for retten.
Tiltalebeslutning 24.05.2019, post I
21-038143MED-TFNO/TSKI, 06.07.2021
Tiltalebeslutningen trer istedenfor påtaleunnlatelse av 11.04.2019, som igjen trådte istedenfor påtaleunnlatelse av 18.12.2019. Tiltalen gjelder hensynsløs adferd i perioden 28.06.2017 til 03.12.2017. Retten legger til grunn at påtaleunnlatelsen ikke er rettskraftig og kan behandles i nærværende sak.»
Ironisk nok foregir kvinnen offentlig å være opptatt av rettssikkerhet, samtidig som hun henger meg ut med fullt navn når hun vet bedre enn noen at jeg står fullstendig uten:
«Innleggene (mine, red.) bærer for øvrig hovedsakelig preg av å være meningsytringer i en offentlig debatt, uavhengig av saklighetsnivået. Slike innlegg skal ikke rammes av forbudet, jf. LE-2021-158990.
Lagmannsretten bemerker i den sammenheng at Soerensen skal være en aktiv barnevernsmotstander, at hun har gitt uttrykk for det på ulike måter i sosiale medier og at hun skal ha et høyt antall venner på Facebook og mange følgere på X.
Sorensen har også en egen nettside/blogg i navnet Irene Hov, med tema «rettsikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern».
24-069157AST-ELAG, 28.02.2025
Lagmannsretten har etter dette kommet til at tiltalte ikke har brutt kontaktforbudet.»
Oppdatert 2018
Politi Øst ble ikke glade for denne bloggen. Jeg ser ingen annen mulighet for å komme til orde med min versjon av virkeligheten, fordi jeg møter det jeg oppfatter som omfattende myndighetsmisbruk.
Konflikten med ledelse for juristene i Øst politidistrikt er bekreftet i blant annet Follo tingrett i 2012, som beskrev den som dokumentert og langvarig, og at jeg derfor måtte vike sete som meddommer, fordi jeg ikke ville være uhildet. Allikevel er det umulig å få oppnevnt settepolitidistrikt. Alle saker med mitt navn innhentes og behandles i Øst politidistrikt. Er en part, og særlig den svakeste parten i en konflikt inhabil, så er i hvert fall den statlige parten det, som de absurde straffesakene mot meg bekrefter.
Siden jeg aldri får innsyn i egne saker, og er henvist til å oppdatere meg på pågående straffesaker mot meg via den angivelig mest fornærmede kvinnens vedvarende sjikane i sosiale medier om meg, så er alle mine påstander om hva som har foregått og årsakene til det, basert på de bitene jeg får av puslespillet gjennom innsyn i egne dommer og kjennelser, og kvinnens publiseringer.
Oppdatert juli 2026
Jeg velger nå å gjenåpne bloggen. Jeg stengte den i 2021, for å skape fred, da jeg ble gjenstand for enda en strafferettslig forfølgelse for offentlig kritikk av den som ser ut til å være edderkoppen i nettet, Marianne Børseth Steensby. Det viste seg da jeg fikk innsyn i saksdokumenter at Jens Elsebutangen faktisk forsøkte å sikre min rettssikkerhet før han ble pensjonist i 2023. Jeg har aldri fått innsyn i egne saker i Øst politidistrikt. Derimot har kvinnen fått utlevert samtlige saksdokumenter i mine saker, og dem deler hun ut til alle andre enn meg.
Det er fortsatt mennesker i politiet, som søker å fremme rett, og hindre urett. Jeg beundrer dem for det. Jeg skulle ønske jeg kunne bidra med noe, slik at det ble mulig å varsle i politiet. Jeg vil derfor forsøke å belyse farene ved manglende varslingsmuligheter i politiet, og at politiet kan misbruke makt i den grad jeg mener meg utsatt for, ved at jeg aldri har vært innkalt til avhør før det fattes beslutninger, og at jeg aldri får innsyn i egne saker, heller ikke når jeg er fornærmet, og at alle saker behandles til min ulempe, uansett om jeg er fornærmet eller siktet. Det er også et faktum at jeg bare er kriminell når Marianne Børseth Steensbys «gjeng» behandler sakene.
Kvinnen som forfølger meg, får straffritt fortsette å publisere om meg. Hun er ikke ilagt nye besøksforbud, og forteller åpent at hun tar det som en bekreftelse på at hun straffritt kan fortsette den forfølgelsen som hun er blitt dømt for tidligere. Jeg henges ut daglig som en stalker, og hun publiserer alt hun kan finne om meg som er negativt, også fra dommer. Hun utelater at hun selv er straffedømt en rekke ganger for sin forfølgelse av meg.
«Tatt i betraktning at det foreligger gjensidige brudd på kontaktforbudet og at fornærmede så sent som i forbindelse herværende sak, har lagt ut opplysninger om Bruun på sosiale medier, samt at hun har sendt ut omfattende mengder dokumenter vedrørende Bruun til en rekke personer og aktører, er det ikke rimelig at det skal svares oppreisningserstatning.»
21-038143MED-TFNO/TSKI, 06.07.2021
Jeg tar med om bakgrunnen fra samme dom, som kan gjengis offentlig uten begrensning:
«Partene drøftet med sine daværende advokater mulige forlikløsninger i 2014/2015 herunder å slette publiseringer og stenge blogger, men de kom ikke til noen løsning. Retten viser her til at Hov på et tidspunkt bestred at det var inngått en avtale og derved ikke ville slette noe.»
21-038143MED-TFNO/TSKI
«Tiltalte forklarte videre at hun har to blogger der hun legger ut egne meninger, samt at hun har en twitter konto. Tidligere hadde hun også en blogg der hun kritiserte Øst politidistrikt.
Hun var frustrert over saksbehandlingen i politiet og det er vanskelig å kritisere politiet, uten å komme inn på Soerensen.
Etter hennes oppfatning har politiet snudd saken på hodet og gjort henne til tiltalt, når det er hun som egentlig er fornærmet.
Bruun erkjenner at hun kan ha trådt over en grense, men hun ble mer og mer desperat. Ifølge Bruun var særlig 2018 ille.
Hun har avstått fra å kommentere Soerensen en stund nå. Hun har prøvd «å tie og tåle». Bruun opplever det som ufattelig krenkende at Soerensen tar kontakt med vennene hennes og hennes tidligere advokat.»
21-038143MED-TFNO/TSKI, 06.07.2021
Man ser mer av hva kvinnen har publisert om meg, fra Eidsivating lagmannsretts beslutning om å avvise min anke, som ut fra det beskrevne, kan ha vært godt begrunnet. Kvinnen ble ikke funnet erstatningspliktig for den skade hun har påført meg ved å henge meg ut offentlig som mentalt syk, utilregnelig, en stalker, og med offentlig omtale av mitt seksualliv, fordi jeg i tre – 3 – private meldinger til hennes angivelig kjæreste skrev at hun var mentalt syk. Offentlig publisering ble likestilt med private meldinger. Kvinnen har selv publisert om sin mentale helse offentlig siden 2010, i sin forfølgelse av en psykolog som skrev en rapport om henne i 2008, i forbindelse med barnevernssak.
«Tingretten har ikke uttrykkelig tatt stilling til hvorvidt de påberopte ytringene fra Hovs side er rettsstridige. På side 7 i dommen sammenfattes ytringene slik:
[D]et først og fremst dreier seg om beskyldninger og påstander om saksøkers tilregnelighet samt andre uttalelser om hennes mentale helse.
Videre er det påstander og beskyldninger om at hun skal ha presset sin far til å forsørge henne fordi hun er mentalt syk og ikke kan arbeide mv, samt påstander om at saksøker har forfulgt/»stalket» saksøkte over mange år.
I tillegg har saksøkte spredd dokumenter til andre, som igjen har publisert disse på nettet. Saksøkte har videre sagt at hun skal sende torpedo etter saksøker og i den forbindelse offentliggjort saksøkers adresse.
I tillegg er det på internert gitt beskrivelser av saksøker, som at hun lyver, manipulerer og driver et «sykt sadistisk spill» med folk, og at saksøkte skal ha «ligget med halve politihuset», med lyd- og bildeopptak og driver samme utpressing overfor politiet.
Saksøkte har også offentlig hevdet at saksøker trenger verge, og at andre offentlige instanser regner henne som gal, og at saksøker er ilagt et stort antall besøksforbud, og det er hentydet til straffbare forhold hos saksøker, samt at saksøker er «kjenning av politiet».
16-003646ASD-ELAG, 11.03.2016
Både lagmannsrett og tingrett var enige om at mine meninger – basert på dokumentasjon – i private meldinger, kunne likestilles med hennes offentlige ytringer om meg gjennom flere år.
Kvinnen bekreftet gjentatte ganger at hun ikke hadde hørt fra meg siden 2009 (egentlig 2010), da jeg saksøkte henne i 2014. Allikevel hadde hun skrevet de ovenstående kommentarene om meg, og utsatt meg for torpedotrusler. Anmeldelsene inngitt av min advokat, ble bare henlagt av Follopolitiet/Øst politidistrikt.
Jeg mener at dette bekrefter at jeg står fullstendig uten rettssikkerhet:
«Det er tale om gjensidig og massiv omtale, henvendelser, sjikane og ukvemsord som er sendt og delt med hverandre og andre.
Bruun har også i kommunikasjon med andre omtalt Hov som «veldig syk», uten at dette synes å referere til fysisk sykdom (se eksempelvis e-post til Henrik Bækken datert 24. februar 2011 ).
Bruun har ved flere anledninger uttalt tvil om Hovs fysiske sykdom, og på den måten gitt inntrykk av trygdesvindel (se eksempelvis e-post til Henrik Bækken datert 7. mars 2011 og 9. mars 2011).
Det er for retten vanskelig å se hvem av partene som har vært mest ivrig i det som har pågått mellom dem, og oppreisning til en av partene fremstår ikke som rimelig.
Partene synes rett og slett ikke å kunne avholde seg fra å omtale hverandre og kontakte hverandre og hverandres nettverk. Det er gjensidige beskyldninger, inkludert anmeldelser mot hverandre og andre, og påstander og insinuasjoner om den andres forhold kan i denne konkrete saken ikke danne grunnlag for oppreisning.»
Jeg er selvfølgelig helt uenig med begge rettsinstanser. Her fra dom mot kvinnen og meg i 2018, hvor hun ble straffeforfulgt for en kortere periode enn meg, og ikke for periodene med besøksforbud, slik jeg ble:
«I perioden fra torsdag 21. januar 2016 og frem til onsdag 4.januar 2017 publiserte (kvinnen) gjentatte innlegg omhandlende Kristin Bruun på Twitter og Facebook og egen blogg, samt kommenterte på andres kommentarer, hvoretter hun blant annet omtaler henne som utilregnelig, stalker, samt retter noen av innleggene sine til Kristin Bruuns daværende arbeidsgiver (arbeidsgiver).
Hun truet med å publisere og/eller publiserte utleggsforretninger, rettsavgjørelser andre private opplysninger.«
«Aktor la ned påstand om at (kvinnen) dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 266 til en bot stor kr 12000 subsidiært 15 dagers fengsel samt at hun idømmes kontaktforbud i forhold til Kristin Biesse Bruun i en periode på 3 år regnet fra rettskraftig dom.»
«Retten finner det også klart at (kvinnen) har overtrådt straffeloven § 266 gjennom det omfang og intensitet hun har utvist i sin omtale og publisering knyttet til Bruun. (Kvinnens) publiseringer fremstår som regelmessige og systematiske, og tidvis som helt selvstendige «angrep» på Bruun uten forutgående handling fra Bruun sin side.
Retten peker på at det i bloggen til (kvinnen) finnes en rekke innlegg som «Hva politiet kan hjelpe deg med?!», «Om å identifisere en stalker samt om flere rettssaker.
I bloggen angis Bruun å samarbeide med en sakkyndig i barnesak mot (kvinnen). Det er beskrevet at straffesaker mot Bruun er henlagt på grunn av tvil om Bruuns tilregnelighet, videre er det fremlagt straffesaksdokumenter knyttet til anmeldelser og klager fra Bruun. Det beskrives videre at Bruun har forfulgt (kvinnen), samt innlegg knyttet rettsaken mellom Bruun og (kvinnen) herunder publisering av dom, sakskostnader og utleggsforretninger.
Retten viser til at (kvinnen) har over 4000 følgere på bloggen, og at bloggen er «ratet» slik at et google søk på Kristin Biesse Bruun vil gi et høyt treff på sjikanebloggen, og som gjør at alle som søker på hennes navn lett vil få tilgang på kommentarene til (kvinnen).
Retten viser videre til at (kvinnen) ved gjentatte anledninger har kommentert i debatter eller på twitter der hun har linket til nettstedet «(sjikanebloggen)».
Blant annet 18. mars 2016 der hun som en kommentar til et innlegg Bruun har på Twitter skriver «Men han har ikke lest din avskyelige netthets mot andre?!», slik at andre som følger Bruun ledes til sjikanen angitt i bloggen.
Retten bemerker for øvrig at denne tweeten er en kommenter på et innlegg fra 06. september 2015 slik at det utvilsomt ikke fremstår som noen retorsjon. Det er også i tweets fra (kvinnen) lenket til «(sjikanebloggen)».
Det legges også vekt på at (kvinnen) fra mai 2016 og retter flere henvendelser til Bruun arbeidsgiver (arbeidsgiver) ved å tagge @(arbeidsgiver) i innlegg rettet mot Bruun der linken til «(sjikanebloggen)» er tatt inn, og at hun foretar direkte henvendelser til @(arbeidsgiver) om Bruun.
Det publiseres også innlegg rettet til arbeidsgiver gjennom Facebook. Videre viser retten til innlegg av (kvinnen) på Facebook der hun oppgir Bruuns navn, adresse, salgsannonsen på boligen og arbeidsforhold, samt at hun omtaler Bruun som utilregnelig med link til publisering av henleggelsesbeslutningene.
Forsvarer har anført at (kvinnens) ytringer er vernet av ytringsfriheten i Grunnloven§ 100 og EMK art 10. Etter rettens oppfatning er ikke vernet av ytringsfriheten til hinder for domfellelse i dette tilfellet. (kvinnen) har drevet med unødvendig og urimelig sjikane, og hun synes å ha vært drevet av et personlig forfølgelsesmotiv.
Slik denne saken ligger an, er (kvinnen) ikke vernet av ytringsfriheten. Bloggen «(navn)» er for øvrig åpen og tilgjengelige for alle på nettet samt indeksert slik at Google – søk på Bruuns navn gi treff på bloggen.
Retten viser også til at det er den samlede helthetsvurderingen som er avgjørende herunder (kvinnens) innlegg på twitter, Facebook, diskusjonsforum og grupper linker til «sjikanebloggen».
(Kvinnen) har forklart at hun har behov for å meddele sitt nettverk om Bruun og at hun har tatt til motmæle mot de publiseringer som Bruun har kommet med.
Retten kan ikke se at det er grunnlag for å anvende en retorsjons-tilnærming i denne saken og viser blant annet til at (kvinnen) tidligere har tatt til orde for å sende en torpedo mot Bruun, at hun var den som hevdet det ikke var inngått noen avtale mellom partene om å fjerne innlegg i 2015, og videre til at flere innlegg ikke kommer etter umiddelbart forutgående innlegg fra Bruun.»«Også individualpreventive hensyn gjør seg gjeldende med betydelig styrke, og retten viser særlig til at (kvinnen) gjenåpnet sin blogg i oktober 2017.
17-144103MED-FOLL 17-144110MED-FOLL, 19.03.2018 (Kan bare gjengis offentlig i i anonymisert form)
Retten peker i skjerpende retning på at (kvinnen) i tillegg til å publisere innleggene på sosiale medier også har fremsatt det som kan oppfattes som trusler om bruk av torpedo, publisert Bruuns adresse og også tatt kontakt med Bruuns arbeidsgiver.
Retten har kommet til å fastsette straffen for (kvinnen) til en bot på 12000 kroner slik som påstått av aktor. Forsvarer har ikke hatt innsigelser mot straffenivået dersom tiltalte blir domfelt
Retten finner at det foreligger grunnlag for å ilegge tiltalte kontaktforbud i 3 år fra rettskraftig dom i medhold av straffeloven (2005) § 57.
Basert omfanget av krenkelsene som er fremsatt av (kvinnen), og at hun gjenåpnet bloggen i oktober 2017 mener retten det er grunn til å tro at (kvinnen) vil begå en nye straffbare handlinger overfor Bruun.»
Man ser at Øst politidistrikt nærmest beskytter kvinnen mot straffeforfølgelse, som torpedotrusler(!) og offentlig netthets når det rammer meg. Hun er i samme periode som jeg er blitt straffeforfulgt på bakgrunn av hennes anmeldelser, dømt i sivil sak om ærekrenkelser. Jeg var omtalt i alle de tre pådømte innleggene, og en av påstandene gjaldt det som fremkom i dommene mot meg: at jeg angivelig samarbeidet med en sakkyndig psykolog om angivelig forfølgelse av den dømte kvinnen.
Hun publiserer jevnlig at hun varsles om søksmål og anmeldelser for sin ærekrenkende netthets av fremstående advokater.
Oppdateringer
Bloggen ble stengt i 2020, da den ikke fungerte slik jeg håpet: at den urettmessige straffeforfølgelsen fra Øst politidistrikt med «gjengen» til Marianne Børseth Steensby, skulle opphøre, og at kvinnen som forfølger meg, skulle straffeforfølges for den åpenbart straffbare forfølgelsen.
Siden kvinnen bare fortsetter å henge meg ut offentlig som mentalt syk og en stalker, og offentliggjør hvor jeg er bosatt, har jeg valgt å gjenåpne bloggen.
Jeg vil gjennomgå tidligere innlegg, for å rette opp i det jeg nå tror er uriktige anklager mot tidlige politiinspektør Jens Elsebutangen vedrørende hans rolle i sakene fra og med 2018. Det skyldes min uvitenhet om at han ikke lenger var leder for Felles påtale fra våren 2018, før straffeforfølgelsen av meg med Riksadvokatens Daniel Sollie.
Sammenholdt med kvinnens egne publiseringer om Marianne Børseth Steensby (tidligere Børseth-Hansen), så ser det for meg ut som om det er Børseth Steensby som er ansvarlig for trakasseringen jeg er utsatt for fra Øst politidistrikt. Hun og hennes «protesjeer» står frem i media, og bedyrer at politiet har for få politijurister, og at de trenger mer midler.
Mine saker er behandlet med tiltale og siktelser uten avhør, og uten at jeg er kjent med at det foreligger noen siktelse, så er de sendt til beramming samme dag som tiltale tas ut uten etterforskning. Liggetid: 2 uker. Det tar Øst politidistrikt en til tre måneder å få sakene opp for Follo og Nordre Østfold tingrett. Det må være utfordrende for dem i politiet som er på jobb for å gjøre en forskjell, og som ser på dette grove myndighetsmisbruket mot meg, mens de selv sitter nedlesset i alvorlige saker om vold og ovegrep, også mot barn.
Jeg kan bare spekulere i årsaker til at jeg har fått Børseth Steensby på nakken. Jeg vil legge frem så nøkternt jeg klarer, for å belyse hvordan statlig maktmisbruk ikke stoppes i noen instanser, og jeg vil vise hvordan Børseth Steensby har fått sine tidligere underordnede inn i sentrale stillinger i det som skulle vært kontrollorganer: statsadvokatembetene, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Spesialenheten. (Og som juridisk rådgiver i Juristforbundet, som er overordnet organ for fagforeningen Politijuristene, som Børseth Steensby leder: Johanna Lundstrøm.)
Jeg vil vise frem de bemerkelsesverdige karrierene enkelte uerfarne politiadvokater har hatt, etter at de har vært involvert i mine saker, hvor jeg tilsynelatende er blitt feilaktig vurdert. Dette gjelder særlig Marthe Gaarder, Daniel Sollie og Johanna Lundstrøm.